Om strenger
Denne artikkelen inneholder stoff om følgende emner: | ||
| Materialer og egenskaper Det finnes på markedet idag en rekke forskjellige strengemerker og -typer. Det opereres med materialnavn og priser som de færreste kan vurdere. Det svirrer med navn og betegnelser som gir assosiasjoner om at nå blir det flott lyd. Det gjør det av og til, og av og til ikke. Noen finner sin streng, og andre ikke. Det gis gode råd som ikke hjelper særlig for mottakeren, og både rådgiver og strengefabrikant dømmes nord og ned. Av og til berettiget, men ofte ikke. Strengefabrikanter må i dag yte maksimalt, ellers er de fort ute av markedet. Vi må ikke glemme at strenger er en masseartikkel, mens instrumenter av tre er individualister. Det er med strenger som med sko. Sko er laget for å passe flest mulig føtter, etter en slags gjennomsnittsberegning. Det er bare slik at det vet ikke føtter, og nesten ingen er slik som fabrikantene anser som "normale". Når vi så tar med begreper som høreevne, smak og klangidealer, går det greit å forstå at selv de dyreste strengene fra "verdens beste strengemaker" ikke nødvendigvis må passe til deg og ditt instrument. << - til toppen av siden | ||
| Fysiske egenskaper Vi vil forsøke å gjennomgå de mest alminnelige regler for strenger, fysikk og materialer. Det kan selvfølgelig ikke bli annet enn en rask "populærvitenskapelig" oversikt, men vil likevel kunne gi en klarere forståelse og evne til orientering i strengejungelens underskog. Vi skal begynne med å se på de fire fysiske forhold som er bestemmende for strengens tonehøyde. 
 Henger man på f.eks. et 10 kilos lodd, ja så er strengen utsatt for en belastning på 10 kilopond. Ganger man kiloene med 9,81 (gravitasjonen) får man kraften i Newton.
 Kjenner vi f.eks. svingetallet (tonehøyden), strengens lengde og masse er det enkelt å regne ut hvilken spenning strengen - og dermed instrumentet - er utsatt for. Dette kan brukes langt utover musikkens verden. Går man ut på bro som henger i kabler, kan man banke på en wire, bestemme tonen, måle kabelens frie lengde, måle tykkelsen, og så beregne antall kilo/meter (ståls egenvekt er ca. 7,8 kg/liter). Deretter er det en enkel sak, ved hjelp av en formel og en minikalkulator, å regne ut hvor mye kablene bærer. Er man misfornøyd med resultatet kan man klage til vegvesenet. << - til toppen av siden | ||
| Klangfarger Vi har nå sett på de fire klare objektive egenskapene som danner de fysiske grunnpillarene. I tillegg kommer egenskaper som skaper det vi kaller klangfarge. Her er det en rekke forhold som virker på samme tid, både med og mot hverandre. Vi kan nevne noen: Byggemåten og materialene i instrumentet. Kreftene som påvirker utenfra, f.eks. strengenes spenning, sammen med stolens utførelse og masse. Det luftvolumet som befinner seg inne i instrumentet skaper en egentone som er av stor betydning, og en masse andre ting. Svært viktig for klangfargen er også materialene i, og oppbygningen av, strengene. Enhver streng har i tillegg til grunnsvingningen, grunntonen, også andre og kompliserte svingemønstre, overtoner. Det er bare å høre etter, så vil man etterhvert bli i stand til å skille ut ganske mange. Høreevnen setter en grense her. Bildet ovenfor viser et såkalt amplitydefrekvens spektrum. Det er her i eksemplet helt tilfeldig sammensatt. Den første frekvens-stolpen viser grunntonen, og dens relative styrke som 1. Slik kan vi lese av overtonenes styrke i forhold til grunntonen. Det som ikke vises, er hva disse overtonene består av, og hvordan de forholder seg til grunntonen. Vi vil derfor tenke oss at grunntonen er 110 Hz =A. Hvis nå alt går som det skal, og strengen er jevn og smidig, vil 2. tone være 220= a, 3. tone 330= e´, 4. tone 440= a´,5. tone 550~ ciss´´, 6. tone 660= e´´, 7. tone 770~ g´´, 8. tone 880= a´´. Slik kan vi fortsette oppover så langt strengen og hørselen vil. Hvis vi spiller disse tonene etter hverandre med tilnærmet lik styrke, så får vi det som kalles en naturtoneskala Det finnes et utrolig antall måter et slikt frekvensspektrum kan være sammensatt på. Ofte mangler noen av de høyere tonene helt, noen av dem kan bli nærmest helt dominerende, og under særlige forhold mangler fundamentaltonen helt. Vi er bare helt sikre på at vi hører den, fordi at når alle de høyere tonene er der, så insisterer hørselen/hjernen på at fundamentaltonen også er der. Selv om alle lydmålinger med objektive måleinstrumenter sier nei.I hovedtrekk har alle musikkinstrumenttyper sine egneartede frekvensspektre, det er dette som gjør at vi kan høre forskjell på f.eks. en obo og en bratsj. Har vi kjenskap til et instruments frekvens, kan vi utnytte dette og ved hjelp av en synthesizer imitere instrumentet. Nå er det ikke alltid at det skapes slike fine og jevne multipler av grunntonen. Det kan skyldes stive strenger, ujevne strenger osv. Da snakker vi om inharmonisitet, noe som er av stor interesse, særlig for pianostemmere, men som vi skal ikke gå inn på her. << - til toppen av siden | ||
| Svingninger En streng som settes i svingninger kan oppføre seg på en rekke forskjellige måter. Det kan bero på strengens oppbygning, eller det kan henge sammen med hvor på strengen den blir anstrøket, hamret eller klimpret. Illustrasjonene nedenfor viser svingemønstre separat og i kombinasjon.  I det neste bildet ser vi fire av mange måter en streng kan svinge på:  Vi har flere ganger nevnt strengers stivhet. Det motsatte er strengens smidighet eller fleksibilitet. For at svingningene skal bli fine, med minst mulig inharmonisitet, bør strengen være mest mulig fleksibel. Det er kanskje ikke noe man tenker over, men skulle de tykkeste strengene i f.eks. et piano være heltrukket metall, ville lyden hatt lite med streng å gjøre, men nærmest hørt ut som om man banket på en stålstang. I de øverste tonene i pianoet er det noe av de samme problemene som gjør seg gjeldende, fordi strengene her er så korte at forholdet mellom lengde og tykkelse gjør at de etterhvert reagerer mer som stang enn som streng. Det er her på sin plass å gjøre oppmerksom på hva som skjer når man spiller seg oppover på en streng. Etterhvert som man går oppover i posisjonene blir strengen kortere og kortere, mens tykkelsen jo nødvendigvis forblir den samme. Dette fører med seg at klangkarakteren ikke er den samme i høyere posisjoner som i de lave. << - til toppen av siden | ||
| Tarmstrenger En god del av det overordnede svingemønsteret er avhengig av strengematerialet og måten strengen er bygget opp på. Derfor skal vi nå se på de forskjellige materialene, og begynner med det som kanskje er det eldste, nemlig tarm. Fra 3500 år gamle gravfunn vet vi at de gamle egypterne spilte lutt med tarmstrenger. Ellers var vel hestetagl og tynnsplittet sene blant de tidlige strengematerialene. Både stryke- og tangentinstrumenter ble opprinnelig strenget med tarm. Det vanligste råmaterialet er sauens tynntarm, ikke kattens - noe som er en vanlig feilantagelse, særlig når det gjelder hardingfele. Det antas at teknikken med å lage tarmstrenger svært tidlig var kjent i Lilleasia, og den bredte seg med lutten over middelhavsområdet til Mellom- og Nordeuropa. Framstillingsmåten var lenge en hemmelighet.  Fra Italia, hvor man i århundrer lagde de beste strengene, har vi fått overlevert de eldste beskrivelser av prosedyrene. Disse er prinsipielt helt i samsvar med dagens teknikker. Etter å være befridd fra sitt noe udelikate innhold, kommer tarmene i en rekke alkaliske bad, flere ganger avbrutt av skraping. På denne måten fjernes slimhinner og muskellag, og det tynne, gjennomsiktige skinnet som da blir tilbake, kan tvinnes til en eller flere strenger. Den store strengebyen ble etterhvert Napoli. Der ble A. Angelucci født i 1720. Han befestet Italias og Napolis rang som strengeprodusenter. Men det kan også være morsomt å nevne den lille byen Salle ved Pescara. I bortimot seks århundrer har det vært byens hovedindustri å framstille tarmstrenger. Byens vernehelgen, St. Erasmo, er også alle strengemakeres beskytter. Tradisjonen sier at begrepet catgut, altså kattetarm, for tarmstrenger, stammer herfra. Strengemakerene visste meget godt at de fikk sitt råmateriale fra fjellsau, som også idag er regnet som det beste. Men katten var i Italia, som så mange andre steder, forbundet med stor overtro og mistenksomhet, slik at det å drepe og sløye en katt ble regnet å føre ulykke med seg. Salles strengemakere benyttet nok overtroen til å holde uvedkommende ute av yrket, og slippe konkurranse. På 1700-tallet var det kjente familier som Berti, Mari, D´Orazio og Ruffini som forsynte samtidens store mestere med strenger. Dette er familier som fortsatt er i sving, både i Italia og andre steder, som f.eks. USA.  Man kan si at to grunnleggende nyskapninger er kommet til når det gjelder tarmstrenger. Det første var at en herre ved navn Sainte-Colombe, som levde fra ca. 1640 til 1690, fant på å spinne metalltråder rundt tarmstrengene. Dette hadde den fordelen at man i bassområdet kunne bruke en tynnere, og dermed smidigere streng. Alt etter forholdet mellom tykkelsen på tarmkjernen og omspinningen, vil klangfargen endre seg. Sainte-Colombe er i våre dager igjen blitt kjent gjennom filmen "Alle årets dager". Det andre nyskapningen er at en fiolinmaker i Markneukirchen i Tyskland for hundre år siden kom underfund med hvordan man kan splitte den rørformede tarmen på langs. På denne måten oppnådde han å få to kvalitativt svært forskjellige tarmbånd, et glatt og fast som er spesielt egnet for tynne strenger, og et som er særs egnet til tykkere strenger. Etter at båndene er tvunnet i våt tilstand, blir de spent opp og tørket. Så får de sin endelige sylindriske form i en presisjons-slipemaskin, med en nøyaktighet på en hundredels millimeter. Alt tidlig må man ha visst at gjennom å variere antallet tvinninger kunne kvaliteten endres. Sterkere tvunnede strenger blir mer elastiske enn lite tvunnede strenger. Tarm leveres i tre grunntyper. Det er normal tarm som er minst mulig tvunnet, forholdsvis stiv, og brukes i høye og midlere toneområder. Florentinertarm er tvunnet i svært høy grad. Den er fleksibel og elastisk, og egner seg fra midten og nedover i bassen. Men den har lavere bruddstyrke og leveres derfor ikke til diskantområdet. Catline er strenger der to eller flere florentinere er tvunnet sammen. De blir på denne måten ekstra fleksible og elastiske, og egner seg særlig for midtre områder, men brukes også i bassen i tilfeller hvor man vil ha uomspunnet bass.  Alle de tre nevnte kvaliteter kan få en metalltråd spunnet rundt seg. Omspunnede strenger har en større masse pr. lengdeenhet enn en tilsvarende tykkelse i ren tarm, og gir følgelig en tynnere streng ved lik lengde, spenning og tone. Tradisjonelt er omspinningstråden rundtråd i kobber, forsølvet kobber eller rent sølv. På moderne strenger brukes også aluminium og flat-tråd i forskjellige legeringer av bronse og krom/nikkel. Når det gjelder omspunnede strenger finnes det et utrolig antall varianter, og følgelig klangvariasjoner og -farger. Det er svært vanskelig å gi råd. Man blir selv nødt til å prøve seg fram endel for å oppnå det maksimale for seg selv og sitt instrument. Selv om det idag finnes en rekke musikkstrenger som er laget av kunststoffer, holder tarmstrengen fortsatt sin plass. Til nå har ingen andre materialer kunnet gjøre dens fyldige, varme klang rangen stridig. Men tarmstrenger blir relativt dyre, på grunn av at mye av dette svært kompliserte og presisjonskrevende arbeidet må gjøres for hånd, også i dag. << - til toppen av siden | ||
| Metallstrenger I løpet av fjortenhundre-tallet kom metalltråd av jern, kobber og sølv i bruk i Europa. Den eldste hentydningen til metallstrenger stammer fra året 1511. Metalltråd fremstilles nå som da, ved å bli trukket gjennom trekkjern med dyseformede hull med stadig mindre diameter. For å bevare metallets struktur må tråden hele tiden trekkes i samme retning. Etter at man ble klar over betydningen av dette, ble strekkstyrken vesentlig forbedret, noe som fikk betydning for utviklingen av metall som strengemateriale. Etterhvert kom også forskjellige legeringer av messing og bronse på reportoiret. Stålstrengene kom i 1834. Tidligere tiders strenger kom selvfølgelig ikke opp mot dagens strekkstyrke, slik den er i f. eks. stål. Men det var ikke noen egentlig ulempe. Strenger bør gjerne spennes opp til 70 - 80 % av beregnet bruddstyrke for å oppnå maksimal briljans. På datidens mye spinklere bygde instrumenter, f.eks. cembalo med treramme eller strykeinstrumenter uten særlig bassbjelke, lot det seg gjøre å operere med lave spenninger og likevel oppnå brilliante toner. Dette skapte klangfarger som var tidstypiske.  I dag brukes kobber, messing og bronse mest til omspinningstråd. Nå som da trekkes den i tre nivåer. Først trekkes valset tråd med diameter på 6 mm ned til 1 mm i grovtrekking. Etter gløding reduseres diameteren i mellomtrekkingen til ca. 0,20 mm. Etter siste fintrekking kommer de fineste trådene helt ned i en "hårsbredd" på 0,06 mm diameter. Vi har muligheten til å balansere ut den harde styrken i stålets klang med en mykere og vennligere, ved å omspinne med bronse eller messing. Når det gjelder omspinning skiller vi mellom tett omspinning og åpen omspinning. Det siste vil si at man legger omspinningstråden i en flatere vinkel langs strengen, og da følgelig får en spiral der store deler av kjernen, f.eks. tarm, forblir synlig. Dette gir en glimrende overgang mellom ren tarmstreng og tett omspunnet streng. Dette er en streng som vil være velkjent for hardingfelespillere, som også vet hvilken skjør og vanskelig streng dette kan være. Idag kan man få åpen spinning der metallet er spunnet med ned i tarmen. Den har åpen omspinnings fordeler som overgangsstreng, uten dens ulemper. Til gjengjeld er den dyr. Det trekkes idag igjen strenger for historiske instrumenter med historisk riktige legeringer, hamring i stedet for valsing, og med så og si tidsriktig trekkeutstyr.  << - til toppen av siden | ||
| Andre strengematerialer Siden middelalderen er det i Europa blitt brukt silke som strengemateriale. Etter at man på slutten av 1600-tallet behersket teknikken med å trekke de helt fine metalltrådene, ble det mulig å omspinne silketråd eller en kjerne av nærmest u-tvunnede silkefibre. Silke har som ulempe at den er svært tøyelig, og svært påvirkelig av luftfuktighet og temperatur. Etter 1946 ble silken fortrengt av kunstfibre som nylon og perlon. Dette er fibre med stor strekkstyrke, mindre tøyelighet, og de er i forhold til silke nærmest ufølsomme for temperatur og fuktighet. I dag brukes det en rekke forskjellige polyamider, der nylon og perlon fortsatt dominerer, sammen med en mengde mer eller mindre hemmelige varianter. Banebrytende ble det i Japan utviklede poly-vinyliden-fluorid som populært kalles "karbon" eller kullfiberstrenger. Kunstfibrene brukes som monofile (en kompakt tråd) eller til omspinning gjerne som multifile (mange tynne tråder som i silke). Det finnes etterhvert mange variasjoner over dette temaet, stort sett med hemmelige resepter og sterk konkuranse mellom de store strengefirmaene. Det som gjør kullfiber ol. så interessant, er at den i tillegg til glimrende egenskaper som høy bruddstyrke - og i forhold til nylon høyere elastisitet - har høyere egenvekt, og gir dermed tynnere og elegantere strenger med derav følgende større overtonerikdom. Etterhvert har det blitt utviklet kunstfiberstrenger med fantastiske tonekvaliteter. I tillegg kommer fordeler som liten følsomhet for temperatur, fuktighet og andre ytre påvirkninger, og høy grad av stabilitet i stemmingen. Vi har i løpet av de siste årene blitt mer og mer positivt innstilt til disse moderne strengetypene, som er slitesterke og rimelige i pris i forhold til tarmstrenger. Og selv om ingen (foreløpig!) helt har klart å gjenskape tarmstrengens spesielle klangkvaliteter, kommer noen av dem svært nær. << - til toppen av siden | ||
| Strenger og klangopplevelse. Når så alle disse tingene er sagt, kommer vi til sakens kjerne: hvordan gjør vi det når denne kunnskapen skal settes ut i livet? Hvilke strenger skal jeg velge? Buen glir over strengene: uanstrengt, elegant, raffinert. Klangen fascinerer, går under huden, blir til opplevelse. Når musikk blir til klangopplevelse, stemmer alt til minste detalj. Her er valget av de riktige strengene en viktig faktor. For selv det beste instrument låter bare måtelig når det er feil oppstrenget. Derimot kan et gjennomsnittlig instrument, når det får optimale strenger, forbedre sin klang langt utover det man ellers kunne forvente. Din egen smak og spillestil kombineres med strengenes kvalitet, og resultatet kan bli perfekt for ditt instrument. Det finnes utrolig mange forskjellige strengetyper på markedet. Alle strengefabrikanter har sin egen "oppskrift", og strenger av tilsynelatende like materialer kan låte svært forskjellig når de kommer på ditt instrument. Det er også store forskjeller på instrumenter! Både materialevalg og byggemåte har stor betydning for hvilke strenger som er de beste for hvert enkelt instrument. Men din egen smak og spillestil har også stor betydning. Derfor må du prøve deg fram. Det er du selv som bestemmer hvordan du synes ditt instrument klinger best for deg. Det finnes som sagt utrolig mange forskjellige slags strenger. Hvis du er usikker på hva slags du bør velge, er det et par generelle ting du kan tenke på. Stålstrenger gir spenst og styrke i tonen, og er fine hvis du skal spille utendørs eller til dans. Det er også som regel slitesterke strenger som holder stemmingen godt, men klangen kan være noe metallisk. Kunstfiberstrenger gir en mykere tone, og holder stemmingen like godt ved forskjellige temperatur- og luftfuktighetsforhold. Men de eldste merkene kan være noe matte i klangen, og kunstfiberstrenger er ikke like slitesterke som stålstrenger. På de nyeste typene begynner imidlertid kvaliteten å bli helt fantastisk. Tarmstrenger er for den puristiske og kresne musiker, som legger stor vekt på klangen. Den er myk, rund og varm, og vanskelig å etterligne. Men tarmstrenger har mange ulemper. De er svært følsomme for luftfuktighetsendringer, og holder f.eks. stemmingen dårlig i et danselokale. De er også lite slitesterke, og de er dyre i forhold til strenger i andre materialer. Av stålstrenger eller kanskje bedre kalt helmetall, er det i hovedsak to forskjellige typer: de med enkel ståltrådkjerne og de med kabelkjerne, tvunnet av flere tynne ståltråder. Begge typer omspinnes med metalltråd. Velger du stålstrenger, er det en fordel å ha finstemmere på alle strengene, fordi de strekker lite på seg, og derfor er vanskeligere å stemme. Strenger med enkel stålkjerne er f. eks.:
Med kabelkjerne har vi f.eks.:
Strenger med kunststoffkjerne er f. eks.:
Med tarmkjerne f.eks.:
Det er så mange faktorer som spiller inn når du skal velge strenger, at det er umulig for oss å si at et enkelt strengemerke er bedre enn et annet. Du må prøve deg fram, når du har bestemt deg for en type og et prisnivå som du tror passer deg. << - til toppen av siden | ||
| Strengematerialer og tykkelser Det er en vanlig oppfatning at en tykk streng er en tung streng. Dette er ikke nødvendigvis sant. Det kommer helt an på materialet strengen er lagd av, fra lette kunststoffer til tunge metaller. Det er tyngden på strengen, ikke tykkelsen, som har betydning for strengespenningen på instrumentet. Hvert enkelt instrument krever sin egen strengespenning. Det er den strekk-kraften som kreves for å stemme strengen opp til riktig tone. En fiolin med tykke, stive plater vil kreve større strengespenning for at platene skal settes i svingninger, og dermed tyngre strenger, enn en med tynne plater. Er stolen lav, er kreftene som virker nedover i instrumentet også mindre, og du bør bruke tyngre strenger. Er stolen høy blir det motsatt. Forskjellige strengematerialer gir forskjellig diameter og klang til strengen. Noen generelle eksempler:
Ved omspinning med aluminium blir klangen lysere. Dette materialet blir derfor brukt til de høye strengene, for å gi en større diameter og dermed mer jevntykke strenger i settet. << - til toppen av siden | ||
| Valg av strengestyrke Når du har kommet fram til en type strenger du vil prøve, må du bestemme hvilken styrkegrad du ønsker. De fleste strenger fås i lett, medium og tung, tarmstrenger fås gjerne i opptil 7 forskjellige styrkegrader. Dette er noe de fleste ikke har peiling på, men valget av styrkegrad har svært stor betydning for klangen i instrumentet ditt. Vi vil prøve å gi noen enkle retningslinjer her. (Se også vår artikkel En liten innføring i hvordan vi kan vurdere klangkarakterer og egenskaper i et strykeinstrument under fioliner.) Svært enkelt sagt: Svarer instrumentet ditt dårlig, prøv lettere strenger, men vær oppmerksom på at du da mister noe av tonestyrken. Svarer det godt, kan du prøve tyngre strenger. Øker du strengetyngden vil du få større tonestyrke pga. mere energi i svingningene, men også dårligere svareevne fordi mere masse må settes i sving. Blir strengespenningen for stor vil det lyde anstrengt. Finn deg et sett strenger du har tro på, kanskje fordi du har hørt dem få god omtale, eller fordi reklamen har gjort deg nysgjerrig. Hvis du ikke har noe annet utgangspunkt, er det greit å starte med et sett strenger i medium. Når du begynner å spille, vil det snart vise seg om du er på rett spor. Vi er ute etter å oppnå lik svareevne og karakter over hele registeret. (Her skal det skytes inn at en stål kvint aldri vil kunne få samme klangfarge som f.eks. tarm.) Det kan godt hende at de enkelte strengene trenger forskjellige styrkegrader. Så hvis du er misfornøyd med en enkelt streng må du du prøve deg fram. En rask måte å sjekke om du bør prøve en lettere eller tyngre streng, er å stemme strengen en halvtone opp. Låter det bedre da, kan du prøve en tyngre streng. Får du en anstrengt tone, var det ikke løsingen. Du kan stemme en halvtone ned, og høre på tonen. Var det bedre, kan du prøve en lettere streng. I denne sammenhengen kan det være en fordel å få justert lydpinnen til sin optimale plassering. Men pass på at den som gir seg til å justere lydpinnen, vet hva han gjør! En del plateskader skyldes ukyndig omgang med lydpinneverktøy. Når du har funnet det du anser for optimalt for ditt instrument, må du la strenger og lydpinne få være i fred. Nå skal alt få "sette seg", og du bør spille flittig en ukes tid. Først da kan du komme fram til en endelig bedømmelse. Det kan også tenkes at du finner ut at den typen strenger du har valgt, ikke gir ditt instrument den tonekvaliteten du hadde drømt om. Da får du prøve en annen type! Synes du dette høres ut som en dyr framgangsmåte, kan du prøve å ta en tur til oss. Her kan du prøve deg fram med forskjellige strenger under kyndig veiledning. Vi har alltid en mengde forskjellige strengetyper og styrkegrader på lager, så det skulle være mulig for de fleste å finne det riktige for seg og sitt instrument. Når du har funnet fram til strenger du liker, er det fortsatt mange ting du bør ta hensyn til. Slik kan du få de beste kvaliteter ut av strengene og øke deres levetid. << - til toppen av siden | ||
| Også strenger blir gamle Enhver strengeleverandør setter selvfølgelig pris på et folk bytter strenger i ny og ne. På den annen side skal det inrømmes at strenger er dyrt. Vi vil derfor bare nevne at strenger eldes gjennom materialtretthet og korrosjon. De står under konstant spenning og svinger en masse fram og tilbake like oppunder sin bruddgrense. I tillegg kommer slitasje fra bue eller plekter, og nedbrytning som følge av kjemisk påvirkning fra håndsvette og pust. Alt dette tærer på både kjerne og omspinning . Strengen strekker seg og blir lengere, og dermed tynnere. Overtonerikdommen og klangfylden minsker, og til slutt er det noe som ryker. << - til toppen av siden | ||
| Skifting av strenger Og da er det at man etter min mening begår en feil når man erstatter bare den ødelagte strengen med en ny. Da sitter man der med en frisk og dynamisk streng sammen med tre eller flere som "spruten" er gått ut av. Skift ikke bare en enkelt streng, men hele settet samtidig! Når gamle og nye strenger blir brukt sammen, blir klangbalansen i instrumentet dårligere. Bare tenk på når den ene lyspæra går på bilens frontlys - den nye pæra du setter inn, lyser mye bedre enn den gamle som sitter igjen. Hvor ofte man ellers synes det er nødvendig å bytte strenger er opp til den enkeltes smak og behag.Kanskje man burde overveie å bytte til rimeligere strenger litt oftere enn å la meget dyre strenger sitte på til de helt har mistet pusten. Dette er et spørsmål som må avgjøres i et samarbeide mellom øret og lommeboka. Hvis du skifter til strenger med større diameter enn de gamle, se etter om sporet i oversadelen er stort nok. Sporets diameter skal være litt større enn strengens, ellers blir strengen klemt og ryker lettere. ( se under Litt løst og fast om strenger og utstyr.) Du kan godt file sporet litt større selv, men pass på at du unngår å få skarpe kanter. Du kan smøre sporet litt med en bløt blyant, så glir strengen lettere. Hvis du skifter til stålstrenger, kan avstanden mellom strengen og gripebrettet minskes, noe som avlaster venstrehånden under spillet, og øker strengens levetid. Hvis du skal skifte hele strengesettet, bør du skifte èn streng om gangen. Da unngår du at lydpinnen faller, eller problemer med stolens plassering. Du bør også merke deg at stolen skal stå med sin bakre kant loddrett på lokket. Det skal se ut som den vipper litt bakover. Det er også svært viktig at stolføttene er riktig tilpasset, slik at de står med hele flaten ned mot lokket. Avstanden mellom stol og strengeholder er viktig for klangrenheten, og også for at strengen sitter korrekt på instrumentet. (Se også artikkelen om oktavharmonisering av hardingfeler.) Anbefalte avstander ved full størrelse instrument: fiolin: 5,7 cm cello: 12,0 cm bratsj: 6,8 cm kontrabass: 21,0 cm Avstanden mellom strengene og gripebrettet er også viktig. Ved stål- og kunststoffstrenger kan og bør avstanden være mindre enn for tarmstrenger. Det har bl.a. betydning for strengens levetid, og ikke minst letter det spillingen. << - til toppen av siden | ||
| Strengers lengde og instrumenters størrelse Fabrikanten har etter beste evne og kunnskap laget en streng som skal passe til en bestemt svingende lengde, på et bestemt instrument og til en bestemt tonehøyde. Den andre strengen på en 4/4 fiolin er beregnet til en svingende lengde på 32,5 cm stemt i a=440 hz Hvis du f.eks. bruker slike strenger til mindre instrumenter enn de er laget for, blir strengespenningen mindre og klangen dårligere. Strenger til mindre instrumenter er ikke bare kortere, de er spesiallaget for å passe disse instrumentene. Vær nøye med å velge riktig størrelse! Bruker du strenger til større instrumenter enn de er laget for (f.eks. stor bratsj), blir strengespenningen større. Vær oppmerksom på at bratsj har forskjellige størrelser, og ved kjøp av strenger må man ta mensuren med i betraktning! Vær også oppmerksom på at strengen kan bli overstrekt hvis du stemmer den høyere enn den tonen den er beregnet for. Så kan man spørre seg hvorfor strenger tåler så lite av overstrekk. Kan det være nødvendig å lage strenger som er så svakt dimensjonert? Her må vi dessverre svare ja. For å få mest mulig briljans og eleganse ut av en streng, må den spennes opp så nær sin bruddgrense som mulig. I praksis dimensjoneres en streng, ved et kompromiss, til 80% av sin bruddstyrke. Det er for at den ikke skal ryke altfor fort, for den klinger faktisk flottest når den nesten ryker. << - til toppen av siden | ||
| Høyere stille på hardingfeler Spesielt viktig er dette for hardingfelespillere. En streng burde ikke brukes til forskjellige stemminger. Da blir den fortere ødelagt. Dette er kanskje ikke til å unngå, men vær oppmerksom på at det ikke er strengens feil om den ikke holder så lenge som den ellers ville ha gjort! Det går mange gamle historier om mesterspelemenn som stilte høyere og høyere, til strengene røk på de andre spelemennenes feler. Her mente man fanden sjøl var med i spillet, men mesteren visste sikkert hva strengene hans var gode for. Så gikk han nok hjem og skiftet strenger etterpå. Da var de skikkelig overstrekt, og ville ikke holde stort lenger! << - til toppen av siden | ||
| Strenger til barneinstrumenter Når det gjelder strenging av barnefioliner trengs det litt ekstra oppmerksomhet. På grunn av manglende forståelse av strengenes fysikk, er det blitt foretatt mye merkelig på dette området. Den opprinnelige barnefiolinen var den såkalte piccolofiolinen. Den var når det gjelder korpus-størrelse omtrent som dagens barnefiolin i halvstørrelse, og ble i henhold til sine mindre mål stemt en kvart høyere. Den var et skikkelig instrument som ikke bare ble brukt av barn, men også som transponerende instrument. Den har fått en varig plass i historien i bl.a. Bach´s 1. Brandenburgerkonsert. Det som i vesentlig grad skiller piccolofiolinen fra dagens barnefiolin er stemmingen. Det er en merkverdighet hvordan man har funnet på, stikk imot alle regler for instrumentbygging, å strenge og stemme alle dagens småformatinstrumenter på samme måte som deres kusiner i hel størrelse. Det skal ha forekommet at musikklærere har stemt 1/8 fioliner som bratsj for å undervise i bratsjnøkkel. Av rent fysiske årsaker kan det ikke låte bra. Skal man undervise i bratsj på slike små instrumenter, får man heller prøve å sette på tynne strenger og stemme en oktav opp.
I tillegg kommer at en del billige instrumenter har forholdsvis tykke plater. Derfor er man helt på avveier når man setter tynne strenger på forminskede instrumenter. Tvert imot kan man gjerne her gå så langt som til å prøve heltrukket stålkjerne, kanskje til og med av tyngste sort. Dette er både rimelig og riktig. << - til toppen av siden | ||
| Pass på! Løst og fast om strenger og utstyr Skarpe kanter på stolen, oversadelen, strengeholderen eller finstemmeren skader strengen, og kan føre til at den ryker. Det samme skjer ved for trange spor i oversadelen. Disse skal derfor være godt avrundet, og smør sporene med en bløt blyant (helst B5, men B3 går også), så blir friksjonen mindre.  Det er også viktig at strengen blir nøyaktig viklet på skruen. Strengen skal helst ikke berøre andre skruer enn den den er viklet på, for å unngå økt spenning og risiko for brudd. Pass på at ikke strengen blir knekt eller kommer i klemme mot skruekassen. Den må heller ikke vikles slik at den "klyver", eller ligger i flere lag oppå seg selv. På de aller fleste fioliner er det såpass trangt mellom skruen og bakveggen på skruekassa, at dette gir et press som kan føre til at ikke bare strengen, men også selve skruekassa ryker. Og det kan bli en vanskelig og dyr reparasjon. Av og til blir omspinningen på tarm og kunstfiber ganske fort "løs i fisken". Dette er en feil som er både forstyrrende for fingrene og samtidig kan skape mye uønsket støy. Årsaken kan være at strengen ikke er tøyd skikkelig ut under omspinning, og når den siden strekker seg på instrumentet, glir spinningen fra hverandre, idet kjernen blir for lang for sin egen omspinning. Det merkes gjerne først ved oversadel og stol. Selv de små rørene som av og til følger med for å bli lagt som beskyttelse over stolen, vil neppe avhjelpe problemet. På den annen side vil dårlig tilpassede spor i sadel og stol kunne skade selv den best spunnede streng. Et enkelt og billig hjelpemiddel er å smøre sporene av og til med en bløt tegneblyant, f.eks. 5B. Problemet gjør seg i mindre grad gjeldende på helmetallstrenger, rett og slett fordi kjernen strekker seg lite. Når vi er inne på de små rørene som ofte følger med strenger, er det å si om dem at på tarm og kunstfiber har de ofte negativ virkning. De tar lett bort noe av friskheten. Hvis strengesporene på stolen er vide nok og godt avrundet, kan strengen settes på uten beskyttelsesrør. Da får strengen utvikle seg fullt ut. På helmetall derimot kan de settes pent på plass, og det skal også de små gummiringene som legges ved der fabrikanten finner det nødvendig. Foruten å beskytte stolen, demper de metallyden en del. Prøv deg fram. Tarmstrenger skal henges inn i strengeholderen etter knuten, ikke lag løkke på strengen. Hvis du bruker finstemmere på tarm- eller kunststoffstrenger, bruk en type som er beregnet for tykkere strenger, ellers slites strengen unødig. << - til toppen av siden | ||
| Den vanskelige A-strengen på fiolin Det er et generelt problem at A-strengen er lite holdbar, uansett hvilket merke man bruker. Dette har sine naturlige årsaker. For å oppnå best mulig lydkvalitet, er diameteren på strengen gjort så tynn som mulig, og den slites derfor fortere. Det er fullt mulig å lage en tykkere og mer holdbar A-streng, men da ville lydkvaliteten bli merkbart dårligere, og det er det derfor ingen som gjør. Som følge av dette må du lære deg å leve med problemet. Bruker du tarmstrenger, er problemet større enn for andre materialer. Synes du dette blir for dyrt i lengden, kan du bruke en stål- eller kunstfiberstreng som A-streng, selv om du bruker tarm på D og G. Da blir problemet ikke så stort. Det er etterhvert blitt mer og mer vanlig å skifte ut tarmstrengen på A'en, og f.eks. Pirastro Eudoxa har spesielle stål- og kunstfiber A-strenger som passer sammen med de andre tarmstrengene. Dette er også tilfelle for hardingfelestrenger, der problemet er enda større, som følge av at A-strengen ikke er omspunnet. Rudi har derfor laget en stål A-streng som etterhvert er blitt ganske populær. Men klangbildet blir jo ikke det samme. På hardingfela er selvfølgelig også D-strengen et problem, med den åpne omspinningen, som blir veldig fort slitt. Derfor har Rudi laget en ny D-streng med hel omspinning, som er langt sterkere. Hva man synes om lydkvaliteten blir en smakssak, men spesielt for nybegynnere kan det anbefales å prøve. Den er også langt lettere å stryke på. Vi er selv i gang med eksperimenter med en tarmstreng med innspunnet sølvtråd. Den blir mer holdbar, lettere å stryke på, og den sliter ikke så kraftig på buehåret. Problemet hittil har bestått i klangen, som på mange instrumenter blir litt matt. Men vi fortsetter! << - til toppen av siden | ||
| Korrosjon Miljøpåvirkninger og bruk kan påvirke strengens overflate, både farge- og kvalitetsmessig. Et par eksempler:
<< - til toppen av siden | ||
| Om kvintrenhet De seriøse fabrikantene garanterer at deres strenger er kvintrene. Det vil si at hvis et par strenger er stemt i ren kvint i løs tilstand, skal de også klinge i ren kvint på et hvilket som helst sted oppover gripebrettet. For å klare det må de være svært jevne i materialkvalitet, og presisjonsslipte i hele sin svingende lengde. Ta f.eks. en fyrstikk, legg den vinkelrett over strengeparet, og prøv oppover. Det skal lyde rent overalt, ellers blir det vanskelig å spille. Skulle det lyde "surt" etterhvert, lar det seg lett finne ut hvilken av strengene i paret som er synderen. Ta en og en til sammenligning med en annen nabostreng. Var strengen garantert å være kvintren, skal man få erstattet den strengen det er feil på. Ta bare en en grundig kikk på stolen først. Sett rett ovenfra kan den mange ganger være både skeiv og vridd. Noen ganger danner den en lett S istedet for å være rett og stå vinkelrett på instrumentets midtlinje. Det hender også at man ser forsadler som ikke er rette i forhold til gripbrettet. Det skyldes at gripebrettet er skåret til litt skakt øverst. Det er greit med kvintrenhet, men titt litt på det som strengene sitter på også. << - til toppen av siden | ||
| Finstemmere Vi får endel spørsmål angående strengeholdere og finstemmere. Man kan si at valget av dette til en viss grad henger sammen med strengevalget. Helmetall strenger har svært liten tøyelighet, og er derfor så følsomme at det kan være svært vanskelig å stemme med vanlige stemmeskruer. Men sett helst ikke fire finstemmere på en vanlig ibenholt strengeholder. Det gir både unødvendig vekt, og er klumpete. Da er det både lettere og nettere med en lettmetall strengeholder med fire innebygde finstemmere. Noen leveres med nylon strengeholderstropp med mutterregulering, mens andre leveres med ståltråd. Det finnes gode argumenter for begge deler. Tarm- og kunstfiberstrenger tøyer seg såpass at det burde være enkelt å stemme med skruene. Det er da bare å sette på en enkelt finstiller for E-strengen, som jo vanligvis er helmetall. Hvis man synes det, kan man også sette på en finstemmer på A-strengen, men husk å få en som er beregnet på tykke strenger. En vanlig finstemmer til E er for trang i sporet, og ødelegger fort en kunstfiber- eller tarmstreng. Er det løkke på strengeenden, bør man velge en finstemmer for løkke, som sliter mindre på strengen enn en vanlig finstemmer til kule. På instrumenter med strengemekanikk er finstemmere unødvendig. Denne artikkelen er sammensatt av flere artikler som har stått i Timaios' kataloger gjennom flere år. << - til toppen av siden |
