Strengenes vanskelige liv
Gode strenger er dyre. Men ved å følge noen enkle, billige råd kan vi hjelpe til med å gjøre livet lettere for dem - få de dyre nyinnkjøpte strengene til å vare lenger, og sørge for at de gir maksimalt utbytte i den tiden de sitter på. Det vil også gjøre livet lettere for en strengehandler, fordi det gir færre reklamasjoner og flere fornøyde kunder.
Å være streng er ikke lett.
Først blir den festet inn i en strengeholder som kan ha trange spor og skarpe kanter. Så blir den lagt over en stol, med spor som kan være for smale og med stor friksjon hver gang det blir stemt. Deretter skal den danne et spillefelt, hvor buen sliter på den og harpiks lagrer seg på den, ofte i seige lag.
Så passerer strengen over gripebrettet, hvor den utsettes for skarpe negler og håndsvette med alle slags kjemisk innhold. (Kanskje ikke slikt man liker å tenke på, men mennesket utsondrer mange slags stoffer gjennom huden. Det har ikke noe med renslighet å gjøre, men det faktum at mennesket nå engang er en slags avansert kjemisk fabrikk.)
Derfra går strengen over det som nok er dens hovedfiende, nemlig oversadelen. Der kan det ofte være dype, smale grøfter med skarpe kanter (sett fra strengens synspunkt) og følgelig høy friksjon. Det fører med seg at når noen vrir på skruen, så strammes det stykket av strengen som er inne i skruekassen, mens oversadelen virker som en lås. Der graver strengen seg ned i hakket og får ikke beveget seg. I den del av strengen som vi prøver å stemme, skjer det ingenting. Følgelig skrur vi litt til. Prøv å sette deg i strengens sted nå!
Tilslutt må det jo hende et eller annet. Enten blir spenningen så høy i skruekassen at strengen ryker, og blir beskyldt for å være for dårlig - eller så klarer den med en kraftanstrengelse å løsne seg fra sporet i oversadelen. Da spretter gjerne tonen for langt opp, slik at vi må slippe den ned igjen og begynne på nytt.
I alle fall påfører vi strengen stor slitasje, skade på omspinning og/eller kjernemateriale, og med strengens for tidlige død som følge.
Også i skruekassen og rundt selve skruen kan det være vanskeligheter.
Skruen kan ha skarpe kanter som kan ødelegge strengen, men den vanligste feilen her er at noen bare vikler opp strengen på skruen, slik at den klatrer over seg selv på kryss og tvers. Dette skader strengen, gjør at stemmingen blir ustabil, og i verste fall blir det så tykt lag av streng på skruen at det ikke er mere plass mellom skruen og skruekasseveggen under. Der er det nemlig ikke allverdens plass.
Dette fører med seg stor friksjon, vanskelig stemming, og i noen til felle blir det rett og slett så trangt at enten bunnen i skruekassen eller holdet rundt skruen sprengt i stykker, med dyre reparasjoner som følge.
Slik skal det se ut!
Alle disse vanskelighetene, og så forventer vi av strengen at den skal svinge og svinge og svinge, mens det hele lyder helt forførende...
Som sagt: Å være streng er ikke lett.
De sporene som går gjennom stol og oversadel skal være romslige nok og ikke for dype. Gå til anskaffelse av en bløt tegneblyant, f.eks. 3B. Den inneholder nesten bare grafitt, og er et glimrende smøremiddel for strengesporene. Det vil være et av ditt livs beste investeringer, når vi tenker på alt som kan spares. I tillegg til det økonomiske, vil det være mye lettere å stemme instrumentet, fordi strengen glir lett over oversadelen og stolen, og jevner ut spenningene med en gang, istedet for rykkevis og delt.
Hvis man går over fra stålstrenger til tarm- eller kunstfiberstrenger, som begge er litt tykkere, blir det lett litt for trangt. Metallomspinningen blir ødelagt, og kan rett og slett skjære over kjernematerialet. Det skyldes ikke den forb... strengen, men for trange spor. Pass på at sporene er store nok!
Vi får stadig spørsmål om hvor høyt strengen bør ligge over gripebrettet. Svaret er enkelt: så lavt som mulig. Det sparer både strenger og fingre for unødig strev.
Som en tommelfingerregel kan vi si at hvis gripebrettet er slik det skal være, nemlig rett og fint, uten slitespor og fordypninger etter negleslitasje, og kanskje med en svak senkning i lengdekurven, skal stålstrenger ha følgende avstand fra underlaget, målt i den bredeste enden av gripebrettet:
| Fiolin | E-1 2,5 mm - G-4 4,0 mm |
| Bratsj | A-1 3,0 mm - C-4 4,5 mm |
| Cello | A-1 4,5 mm - C-4 6,5 mm |
| Bass | G-1 9,5 mm - E-4 10,5 mm |
Kunstfiberstrenger må kanskje, eller kanskje ikke, ha ørlite mer høyde, mens tarm må ha litt mer. Hvor mye er en vurderingssak.
Hvis stolen er for høy, blir ikke bare strenge- høyden større, men spenningen øker i strengen, og den ryker fortere.
På den lille skissen ovenfor til venstre er det tre punkter vi skal legge merke til.
a viser i hvilken vinkel mot underlaget stolen skal stå. Det kan se ut som om den henger litt bakover, fordi sidene på stolen ikke er helt parallelle. Men vinkelen bak stolen skal være 90 grader. Da vil stolen stå med føttene solid plantet på instrumentlokket.
Dette er av stor betydning for tonen - det er nemlig slik mest mulig energi blir overført ned i fiolinen. Når vi stemmer, har stolen en stygg tendens til å bli trukket fram mot gripebrettet.
Den skal med jevne mellomrom dras tilbake på plass. Ikke vær redd for å ta i litt, hvis du synes den sitter godt fast.
b er feltet mellom strengeholder og stol. Der har strengen en silkespinning, dels av tekniske årsaker, dels til pynt, og dels forteller den noe om hvilket merke og type strengen er av. Silkespinningen skal ikke nå fram til stolen. Da vil stolen uunngåelig brytes framover. Men det hender av og til at spinningen tilogmed ligger oppå stolen.
Ofte skyldes det at man bruker finstemmere på alle strengene, og det har produsenten ikke tatt høyde for - og noen ganger er spinningen ganske enkelt blitt litt for lang. Det skjer også hvis vi bruker for stor strengeholder eller for lange strenger til barneinstrumenter. Ikke gjør det!
Denne skissen viser hvordan stolen skal stå i forhold til f-hullene. De små hakkene i f-hullet er ikke til pynt, men bestemmer hvor stolen skal stå for at den svingende lengden av strengen skal være akkurat riktig, nemlig 32,5cm på fiolin.
Når det er sagt, kan vi like godt ta med at avstanden fra stol til strengeholder også har betydning, både for klangrenheten og for strengenes plassering på instrumentet. Fra strengefabrikantene anbefales følgende: fiolin 57 mm, bratsj 68 mm, cello 120 mm og for bass 210 mm. Bruk ikke for lang strengeholder!
c på skissen ovenfor viser en finstemmer som er blitt skrudd for langt ned og treffer lokket. Dette gir skader i lokket og mange merkelige lyder, og det er altfor vanlig, skal man dømme etter alle de skader vi finner når vi tar bort strengeholderen i forbindelse med reparasjoner.
Hvis strengefabrikanten har satt på et lite plastrør på strengen, bruk det! Det er oftest på stål e-strenger, og det beskytter stolen mot at strengen graver seg ned og lager for dypt spor, med de følger vi har sett at det kan få. Det går også an å få en stol med innlegg av hardtre på e-strengen, så den tåler presset bedre.
Når en kunststoffstreng er "utspilt", blir tonen mattere. Det er ganske vanlig at vi øker strengespenningen for å forbedre tonen, men da ryker strengen fortere. Skift den i stedet!
Tarmstrenger kan ryke i tørr luft, fordi de mister sitt naturlige innhold av fuktighet.
Men stålstrenger kan utrolig nok også reagere på temperatur! Hvis det blir svært varmt og fuktig, vil treet i instrumentet utvide seg, og strengene blir for korte. Spesielt de to tynneste strengene kan da lett komme til å ryke. Strenger som har vært brukt en tid og så tatt av, kan godt brukes om igjen hvis de er i god stand. Men litt dårligere tonekvalitet må man regne med. Som reservestrenger er de helt OK.
Til slutt et lite hjertesukk om harpiks: husk å tørke over fela hver gang du har spilt en stund. Harpiksstøv fester seg til lakken og danner til slutt et tykt og ekkelt lag som gjør tonen dårligere. Og hva hjelper det da med dyre strenger! Strengene har også godt av å bli renset for harpiksrester av og til med et strengerense- middel. Men pass på å ikke få rensemiddel på lakken!
Lykke til med strengene dine!